Ny blogg!

Da har jeg forlatt blogger.com og kommer til å fortsette bloggingen her: http://teammalleficent.wordpress.com

Velkommen til min nye blogg og hjemmeside!

Så utrolig stolt!

I helgen har jeg vært på triksekurs, men det kommer i et annet innlegg. Det er nemlig noe som, for meg, er viktigere å nevne.
Jula for to år siden bestemte jeg meg for å omplassere Scott. Da hadde jeg i to år trent han og oppfostret han etter "alle kunstens regler". Men vi fikk aldri helt miljøet på plass hos han. Så da fikk han få en sjanse et annet sted, om det riktige hjemmet dukket opp...

Og det rette hjemmet dukket opp, så han flyttet som de fleste vet til Larvik. En super familie som tok han til seg med en gang, og jeg har aldri tvilt på om det skulle gå bra.

Det har blitt litt oppdateringer nå og da. Og denne familien har gjort alt jeg håpet de skulle og mye, mye mer. Så flinke som de har vært med han, tatt han med på alt mulig og vært på forskjellige treninger. Han har nok vokst en del der.

Så om ikke lenge har han vært der i to år. I dag så jeg en ny oppdatering om han. I dag konkurrerte han i rallylydighet, kom fint igjennom med direkte opprykk til kl 2. Utrolig moro å se sånt, så fantastiske mennesker som tok han til seg og som har fått han så trygg og fin. Det er så mye mer enn hva jeg håpet på. Jeg er så takknemlig for at det ordnet seg så godt for denne artige, gode, snille hunden. Og jeg er så stolt av dere alle!

Så noen ganger er det til det beste for hunden at det blir et nytt hjem, vet noen mente sitt om omplasseringen, men for Scott så ble det en utrolig fin løsning som passet han best.

Treningsupdate!

Noen ganger så er det skikkelig godt å få et godt plassert spark bak, noen justeringer og noen bekreftelser. Forrige uke dro jeg og Cay til Holmestrand til ei som har trent malle til elite i LP, og da med positive metoder. Akkurat det at metodene skulle være positive selvom det er et par ting som kunne bli en utfordring hos Cay, var utrolig viktig for meg. Derfor dro vi helt ned til Holmestrand.

Første som møtte meg var mallen hennes, en ung dame på ti år, som ventet spent på at jeg skulle åpne bildøra, her skulle det koses nemlig!
Rikke, som vi skulle få hjelp av, var ei kjempe dame. Utrolig engasjert og hadde en plan for oss med en gang. Hang seg ikke opp i små ting, men så virkelig det store bildet. Ingenting var en tilfeldighet og hun kom med masse gode eksempler og begrunnelser på hva og hvorfor.
Vi fikk mange gode tilbakemeldinger, trengte det virkelig. Godt å få noen til å se på seg som kan påpekte ting, legge opp trening og som man kan lufte litt tanker til.
Cay vet jeg ikke hva hadde funnet ut på vei ned, hun oppførte seg eksemplarisk, ingen utfordring var for stor. Men så ble de introdusert til henne gradvis. Haken min var vel mest nede på bakken av frøkna mi. Henne har jeg undervurdert! Bare hun får den støtten hun trenger og blir minnet på hva hun skal fra meg, så går "alt". Men jeg må også virkelig være fokusert på hvordan jeg selv er også. Med en gang jeg blir usikker, ramler alt foreløbig hos Cay. Men er jeg sikker og støtter henne, så får vi til alt. Jeg fikk en del bekreftelser på Cay og treningen jeg har gjort til nå også. Det er faktisk veldig mye bra jeg har gjort i treningen, og Cay er på vei til å bli en superduper hund som ikke er frekk. Dette blir bra dette!

Vi har siden da vært på noen fellestreninger, og jøss for en hund jeg har! Fullt fokus og kjempe rolig. Bare jeg husker det vi har lært vi skal gjøre sammen, så er ingenting et problem. Cay har nå blitt utrolig engasjert i treningen, det er vel mye morsommere å trene nå når hun føler masse mestring.

Cay har egentlig ikke hatt noen store utfordringer ved seg, har vært en veldig enkel malle å trene og ha med seg. Men når man trener mest alene og har veldig lite med folk rundt seg som kan malle og trener positivt med de så blir man litt usikker i lengden. Så det var veldig godt å få de bekreftelsene og justeringene jeg fikk. Som jeg sa til henne før vi dro så fikk jeg den tryggheten jeg trengte. Og dette ser vi når vi trener nå.

Så nå gleder jeg meg skikkelig til den dagen vi debuterer i LP ringen, for nå begynner den følelsen jeg vil ha å komme når vi går sammen. Ting faller sakte, men sikkert på plass. Vi har det ikke travelt, vi starter når følelsen sitter hos oss begge. Det viktigste er at vi begge opplever mestring i treningen vår, og det gjør vi virkelig nå.

Endelig en fellestrening!

I går var vi endelig på en fellestrening. Var jo noe spent på hvordan det ville gå, når vi trente på lørdag var frøkna minimalt motivert så det ble en bytur istedenfor.

Men frøkna kom inn på plassen, sjekka litt rundt seg, og tilbydde masse kontakt! Det var mange folk og hunder der, men hun forholdt seg rolig allikevel.
Etterhvert ble vi alle stilt opp, vi jobber fortsatt ute på enden. Så skulle tannvisningen til pers...jada..en bom og en bra gjennomført! Vi var de første som fikk tannvisning, så frøkna måtte sitte til alle var ferdig. Det er hardt det for en liten flis, men hun fikk det greit til.
Så skulle vi trene hver for oss. Cay trente på mye. Kontakt i utgangsstilling, hopp stå fra sitt, enkelt dekk, lineføring, og generel ro med kontakt.
Hun ble aldri tom for energi og kunne jobbe på. Hopp stå er nok en ting som booster henne, merker det godt på henne at det er morsomt å gjøre.
Lineføringen var nydelig, en fin posisjon og hun pendlet ikke, hadde utrolig god kontakt.

Hun har tydeligvis blitt roligere rundt hunder etter 14 dager sammen med hunder. Har nok lært utrolig mye på oppholdet sitt som sitter i henne. Det er godt å se og oppleve. Hun blir jo stadig eldre også så det har nok noe å si også. Men glad for hver eneste positive boost vi får sammen!

Kommet hjem fra ferie...

Nå er det ca en uke siden jeg kom hjem fra ferie, for en fantastisk tur og opplevelse! Endelig få se og oppleve Disney parker, kjenne på varmen i Florida, bli kjent med flere i familen til typen og ikke minst ha en fantastisk god kvalitetstid med typen.

Lille Cay var også på ferie, eller opplevelses ferie, hos Bakken dyrehotell. Det var tungt å levere henne, men jeg stolte på at de ville ta utrolig godt vare på henne. Hun var så heldig å få sove i sofaen om natten der, og bare det viser hvor mye det legges til rette for våre gull der. Hun fikk hilse på flere nye hunder, og få masse god kunnskap i sekken sin. Naturlig nok ble hun litt voldsom for de som var fra hennes størrelse og nedover, så hun fikk være med blant annet bernere, nuffe og ikke minst en østeuropeisk gjeterhund. Det gikk veldig fint, og hun ble flinkere.



Vi har drevet å prøvd å få bukt med et sår hun fikk i forrige uke. Det går nå veldig greit, hun fikk laser på det i går og for en forandring det har vært siden da!! Jeg visste laser var fantastisk, men det er noe med å se og oppleve det selv. Hun skal få en runde til på fredag, så er det nok fint.

I og med hun har hatt sår så har hun også gått på antibiotika og kunne ikke delta på kveldens klubbmesterskap i RL på Hamar. Men jeg skulle dømme Elite klassen så vi dro allikevel. Jeg snek meg til å trente henne litt på siden. Og fy flate for en følelse! Så knall som hun gikk! Det merkes at hun ikke har fått gjort det hun har pleid å gjøre, nå har hun en sinnssyk motivasjon i lineføringen og utgangsstillingen. Det var en del folk og hunder der, og hun hadde fult fokus allikevel. Aldri opplevd henne så konsentrert. Så selvsikker og lett som hun gikk der. For en følelse...det var virkelig en opptur jeg virkelig trengte. Og hun vokste nok enda litt til på å gå der å være super flink, og sitte sammen med andre mennesker og hunder for å bare være tilstede.

Jeg har siste uken også fundert mye på å drive med LP, det er kjennes ut som om det er et lite nåløye man skal igjennom for å lykkes der. Og nå når man igjen må sette seg inn i nye regler, så har jeg nok mistet litt motivasjon. Vurdert litt frem og tilbake hvilke sporter jeg kunne tenkt meg å drive med. Men er liksom ingen som LP. Tenkte på alt fra AG som jeg har vært innom for mange år siden, til HTM som noen veldig gjerne ville ha oss med på. Men som jeg endelig fikk satt litt ord på i kveld, det er noe med den følelsen når man får til en skikkelig god fri ved fot, eller får den supre fremadsendingen og du snuser nesten på en 10'er. Den følelsen gjør at jeg får ikke gitt helt slipp på lydigheten.

Snart skal vi igjen ut på nye eventyr sammen, lille frøkna og jeg. Jeg er utrolig glad for å ha en kjæreste som unner meg å gjøre små sprø ting med frøkna, selvom det går utover den lille tiden vi har sammen. Det koster å satse, på mange måter...så da er det godt med den støtten i ryggen.

Cay sin første tittel!

Gratulerer til lille jenta mi, hennes første tittel er på plass.
Så nå heter hun så mye som RL1 Belgerulvens's Behold the Hurricane.

For noen er det "bare" en rallylydighets tittel for klasse 1, men for meg og for oss er det en milepæl. Vi har tatt hull på konkurranse boblen og er igang med å konkurrere, vi har fått bekreftelse på at det vi gjør fungerer for oss, Cay har virkelig bevist at hun kan utrolig mye selvom jeg ikke har helt kontroll på nervene, vi har funnet ut hva vi egentlig trenger å trene på og lagt en grov plan for høsten/vinteren. Og selvom det ikke skal bety noe, så har jeg bevist at selvom jeg ikke har helt fått til borderne jeg har hatt, så får jeg til mallen min. Jeg har bevist det for andre som har hatt sine tvil, men jeg har også bevist det for meg selv. Og for de som alltid har hatt trua på oss, så har vi vist at de har hatt all grunn til å ha det.

Foto: Magni Stenen

Vi har igjen en del trening før jeg føler vi kan starte i RL kl 2, men planlegger ihvertfall at vi skal være med på LBK sitt RL stevne i mai på Lillehammer. Om vi satser på å starte kl 2 der, eller om jeg finner ut av vi skal fokusere på en litt bedre opplevelse og mestring i ringen i kl 1 gjenstår å se. Det er mange måneder med trening til mai, så mye kan forandre seg.

Rallylydighets stevne 17.-18. september!

Da har vi fått landet litt, fått igjen pusten og kommet ned fra skyen vår. For en fantastisk flott helg vi har hatt!
Jeg er jo med i rallygruppa i Lillehammer Brukshundklubb og blir bare mer og mer imponert over de som er med der. Alle er hjelpsomme og bidrar på sitt vis.
På stevnet som de arrangerte nå i helgen tror jeg det ikke var mange som ikke koste seg. Vi fikk til og med sol og god temperatur, så som noen sa, det å stå i singlet på Birkebeineren i september er jo utrolig.

Jeg og Cay stilte begge dager, stakkars Cay hadde fått utdelt plassens verste fører på lørdagen. Det hjelper virkelig ikke hvor mye du roser og prater når du skjelver som et ospeløv. Selvom følelsen for løpet var sinnsykt dårlig, så tok frøkna seg sammen og jobbet godt. Vi fikk mange gode tilbakemeldinger, jeg var utrolig tålmodig med Cay, Cay kan veldig godt øvelsene og det skinte igjennom, når Cay får mer konsentrasjon så blir dette utrolig bra. Dette er sånt som jeg må ta med meg, gjemme det øverst i sekken for å ha det lett tilgjengelig.
Og når jeg ser filmen, så er jo følelsen der at det var jo ikke så ille som det føltes som.

Det jeg tror gjorde at jeg jeg ble så nervøs og ting gikk litt skeis for oss, var nok at jeg hadde Cay ute av bilen for mye. Hun lå slik til at hun hadde oversikt over hele plassen, så egentlig var det nok ikke nødvendig å ha henne ute så mye som jeg hadde. Men jeg er utrolig stolt av frøkna som snart blir 16 mnd, å gå slik med en sånn fører. Da takler hun mye når hun vet hva oppgavene er og hun kommer til å bli så utrolig god med tiden!

Vi fikk med oss 172 poeng av 200 mulige, så det holdt til en første premie. 

På søndagen følte jeg meg litt bedre. Bestemte meg for at jeg ikke skulle ha henne ute så mye som jeg hadde hatt på lørdagen, og de gangene Cay var ute så var hun helt på nett. Hjalp at jeg ikke dirret kanskje?
Banen var veldig enkel denne dagen, men vi har våre øvelser der vi kan hente oss litt inn igjen, og noen av disse var med. Jeg gleder meg til den dagen vi har opparbeidet en god konsentrasjon på Cay, så vi virkelig får go'følelsen i ringen. Vi hadde den innimellom i helgen, og jeg er så stolt av jenta mi for innsatsen hennes.
Jeg håpet at det holdt til en første premie denne dagen også, for da kunne vi søke om tittel, og jammen holdt det til en tredje første premie!

184 poeng av 200 mulige er en fin første premie det.

Tusen takk for en flott helg alle kjente, alle ukjente og nye bekjentskaper! Gleder meg til neste stevne på Birkebeineren!

Bildene er tatt av Magni Stenen, tusen takk igjen for bidlene!

Rallylydighetsstevne 10. sep hos Gudbrandsdal HK

Jeg er en evig perfeksjonist, er vel derfor jeg liker lydigheten så godt. Stå der i mange timer å pirke for å få 10'ern, få det helt perfekt.

Rallylydighet gir meg noe annet, jeg prøver å sette til side perfeksjonisten i meg, tenke at det viktigste er gleden og samspillet mellom meg og hunden.

Jeg er også en som vil så gjerne få til ting, få til noe, føle at jeg mestrer noe. Men så kommer perfeksjonisten i meg og ødelegger for de små seierne og gledene.

Sist torsdag trente jeg og Cay på Birkbeiner stadion sammen med rally gjengen i LBK. Jeg og Cay var ikke på samme nett, vi drev vel fra halv sju til halv ni ca (inkl noen pauser) for å få Cay til  filtrere bort de andre som også trente. Den kvelden måtte jeg grave dypt for å finne en motivasjon til å dra på stevne i dag. Målet ble å ha det gøy i ringen, få Cay til å føle at det var gøy. Perfeksjonisten måtte og skulle vike for at vi skulle ha det gøy.

I dag kom vi tidlig på plassen så Cay fikk gå rundt og ligge litt i buret sitt ved ringen en times tid før vi skulle i ringen. Den timen var gull verdt.

Cay roa seg ned, vi lekte oss litt med div artige rally øvelser og bare kosa oss. Så fortsatte vi å kose oss i ringen også. Hun snuste et par ganger og det ble et par stramme liner, men det var moro å gå med henne. Vi hadde det gøy!
Midt i banen innså jeg at jeg ikke husket om jeg hadde sett på noen skilt eller om jeg hadde gått alle. Litt black out. Men pleier å bli slik når jeg har briefet litt for mange ganger.
Viste seg på premieutdelingen at jeg hadde gått alle skiltene og gått dem riktig!

Det ble 193 poeng på oss i dag, frivillig direkte opprykk til kl 2, en av tre første premier Cay trenger til RL1 tittel. Glemte helt av bronsemerket vi skulle fått i dag, men det henter vi i morgen.

Er så utrolig stolt av lille jenta mi, vi har jobba så mye og hatt oppturer og nedturer sammen, så slår hun til med dette på debuten sin. En fantastisk frøken er hun.
Film av løpet kommer etterhvert.

Tusen takk for en fin dag alle jeg pratet med og hilste på! Det sosiale gjør mye av rallyen og moro å prate med folk man skjeldent prater med.

Da skal vi lade opp til en ny stevne dag i morgen, det blir spennende, men vi skal først og fremst ha det gøy!

NKK Lillehammer, og et dryss med RL trening

Cay har vært på en utstilling til, NKK Lillehammer 14. august. Det gikk ikke så aller værst, men som den føreren jeg er så er det alt annet enn selve premieringen jeg er opptatt av. Det var jo MYE folk og hunder der, og det var veldig tett. Så var jo veldig spent på å ta inn Cay i det virr varret der. Men fikk henne i bur og etterhvert flyttet buret bort fra midten av veien. Hun var høy, men etter å ha vært ute en stund og inn i buret igjen så landet hun plutselig. Hun er veldig fin slik.
Det ble vår tur til slutt, og selvom det var en bitteliten ring fikk hun vist bevegelsene sine godt. Og dommeren fikk tatt på henne! Det er et gjennombrudd uten like. Selvom det var litt verre med å vise tennene, så fikk dommeren se tennene. Og dette er grunnen til at jeg har vist henne i sommer. Ikke for premieringene, eller vise oss frem, men håndteringen og være sammen med masse nye folk og hunder.

Vi dro derfra med en exellent og en fin kritikk:
Very happy young feminine bitch. corr type over medium size. corr head and express. exc neck tline. corr volume of body for age. ribbcage long enoug. a bit straight in upperarm. moves ok. needs ringtraining, a bit to happy.

Så til de som mumler litt om det å stille ut en malle, det kan faktisk være for andre grunner enn premieringene man stiller. Jeg er stolt av frøkna mi og har nå en hund jeg kan stille ut etter alle border colliene mine. For meg så er en god brukshund både brain and beauty. 

Så over til rally treningen, vi skal jo etterhvert forville oss i en rallyring, og trengte da litt trening...jeg vet hun ikke reagerer stort på skilt og kjegler, men utholdenheten og konsentrasjon i tre min på en ung hund er noe annet. Plukket med meg to banetegninger og dro på fotballbanen.
Var vel i det øyeblikket jeg tok ut skiltholderne mine av plank, jeg fant ut at jeg ønsker meg holdere i plast til jul. Uansett, så gikk Cay som ei klokke på den første banen. Uten noen spesiell oppvarming og uten godbit i banen. Kjempe flink var hun. Hadde vel et par trekk, men ellers perfekt.

Andre banen var litt verre. Den var litt annerledes bygd opp da det var av en annen dommer. Midt i banen ble Cay litt frustrert og kokte. Men med litt justeringer på praten min og hvordan vi bevegde oss så fikk vi løst det så hun ikke kokte på andre runden sin.

Godt over halvveis i 2016

Jah, da skriver vi august og høsten er rett rundt hjørnet. Som vanlig på denne tiden blir jeg litt tankefull, tenker på tiden som har vært og tiden som kommer. Siste året har gitt meg mye, jeg har vokst utrolig mye, har fått en selvtillit jeg bare kunne drømt om.

En periode i fjor var det meg og Cay mot verden, ville ikke vært den tiden foruten, for den styrken jeg da fant har vært fantastisk å få kjenne på. Jeg lærte mye om meg selv, hva jeg står for, hvilke prioriteringer som virkelig har vært viktigst, det å måtte kutte ut ting som man hadde gledet seg til, det å virkelig måtte stole på meg selv. Med Cay måtte jeg forandre en del prinsipper jeg hadde og en del meninger. Har lært så utrolig mye av denne frøkna. Ikke bare treningsmessig og prinsippmessig, men også om meg selv.

Det har vært en ensom reise, men har heldigvis noen jeg har kunnet luftet litt hundeting med.
Disse har vært gull verdt å hatt. Samtidig som jeg måtte ta reisen for å stole på meg selv og få igjen troen på at jeg kan å trene hund. For det Cay kan, det har jeg gjort helt på egenhånd (om man ser bortifra en dag med Siv S og noen treninger på Kolbu/Raufoss).
Nå har vi vært litt mere "der ute" sammen med gamle treningskompiser. Det varmer når dere spør om når vi skal starte, hvor vi trener, hvordan det går osv. Og som jeg sier så er vi på vei ut fra steinen vi har ligget under. Vi blir nok mer aktive og der ute etterhvert, men fortsatt usikker på hvor fremtiden bringer oss. Men vi tar gjerne imot en invitasjon til trening.

Et år imellom

Jeg var jo så heldig å få treffe en fantastisk flott gutt i fjor også. Det har og vært litt av en reise, og jeg har tatt med meg mye fra vårt forhold allerede. Det var jo spennende om Cay og han kom til å gå overens etterhvert. Og joda, Cay har lagt sin elsk på han og han har ikke noe han skulle ha sagt. Her er det bare å ta imot og være med. Varmer jo litt når disse to som jeg setter høyest og er nærmest hjertet mitt koser og leker litt sammen. Er ikke få ganger jeg har "overrasket" dem på sofaen. 

Så da er det bare å lene seg tilbake og se hva tiden bringer oss alle tre. Vi har noen planer, og noen drømmer sammen.

Tenker jo også en del på Nanny, selvom det fortatt er sårt så sitter jeg jo igjen med de gode minnene og alt jeg lærte av henne. Som jeg har sagt til noen, så er et av målene mine med Cay sin trening å få henne til å gå slik Nanny gjorde. Fult fokus inn i ringen, en trygghet fra oss begge på hva jobben vår er, og ikke stå der å håpe at et mirakel har skjedd på tur til stevne plassen. Vi er på god vei, men har fortsatt langt igjen, så det blir ikke noen LP debut før 2018. 

Og det blir nok en rød liten banditt i hus igjen en dag, men Cay og fremtiden er første prioritet i mange år. Det er litt godt å bare ha en hund når det er noe så energisk og krevende som en malinois. Ikke at Cay er av de heftigste, men heftig nok. 

Men nå er det på tide å planlegge litt 2017, ihvertfall legge en grov skisse, ting kan jo forandres fort. Tror resten av året blir spennende og 2017 vil nok by på mange utfordringer, lærdommer og morsomme minner!

En helg med utstilling, på Våler

I helgen skulle Cay få oppleve noe nytt, være på utstilling, og ikke minst delta på utstilling. Første gang hun faktisk skulle delta på noe offisielt. Vi fikk trent såpass at hun løp veldig bra sammen med andre hunder, og stå pent + at jeg kunne finjustere henne. Men når dommeren skal bortpå ville bli spennende.

Vi overnatta på nærmeste campingplassen, og det samme gjorde jo naturlig nok mange andre utstillere. Cay tok dette med ro, litt boffing noen ganger, men hun omjusterte seg veldig bra.

Prinsesse Cay på tur, myggen var plasom...

På lørdagen fikk hun ligge i teltet mitt, i bingen sin, med utsikt på tre av fire sider. Ikke noe problem, til slutt begynte hun å legge seg ned og slappe av. Hun virkelig imponerte meg med det. Aldri vært på en slik plass før, med så mye hunder og mennesker, så legger hun seg ned for å slappe av.

 

Når vi skulle i ringen så hoppet hun jo på dommeren og han fikk dessverre ikke tatt over henne. Men hun løp fantastisk bra og stilte seg opp så bra.

 

Kritikken kunne jo ikke blitt bedre, så får vi på plass at hun kan stå pent når dommeren tar på henne, så blir det bra. Dommeren var hyggelig og rolig mot oss.
Sitat fra dommer (fritt oversatt): Hun vil bli eksteriør messig bra, eller...hun er eksteriør messig bra. Men trenger mere ringtrening.

På kvelden var jeg og muttern invitert til "naboen" på campingen, der var rally gjengen fra Lillehammer samlet. Kjempe trivelig kveld, med masse hunde og rally prat.
Møtte jo på kjentfolk hele helgen, og skjønner virkelig ikke hvorfor folk bare lurte på om jeg deltok på LP eller RL. Er jo ikke såååå lenge siden jeg var i utstillings ringen med Nanny, hehe.

Søndagen var vi på plass igjen, skulle i ringen kl 11, men som alle utstillere vet blir det ikke til den tiden. Så vi var vel i ringen litt over 12. Cay var rolig og fin i teltet denne dagen også. Fikk lov til å ha favoritt ballen sin, så hun fikk leke litt så lenge tiden ble såpass lang for henne.

Så flink, titta rolig på de som gikk forbi.

Dommeren var trivelig og rolig, Cay var jo seg selv og var tilgjengelig på sitt glade vis. Så jeg viste tennene hennes selv. Dette har vi virkelig trent på, så det gikk veldig fint.

Viser frem tannebissene våre

Vi fikk en ok kritikk, med tanke på at hun er en brukstype så er jeg fornøyd. Det er jo en sjans det å stille ut en brukstype. Men synes vi fikk veldig mye ut av helgen med tanke på miljø og sosialiseringen hun fikk. Og så lenge jeg endelig har en hund jeg kan stille ut, så fortsetter vi med det.
Dommeren hadde noen kommentarer og oppsummering på bedømmelsen, det jeg tar med meg fra hele helgen vil være den siste kommentaren han kom med:
She got a very good temprament, please keep it like that.

Alt i alt, selvom det ikke ble de store resultatene, så er jeg veldig fornøyd med hvordan Cay oppførte seg og alle de positive erfaringene hun tar med seg. Vi har to utstillinger til vi skal på dette året, sammen med litt andre ting som passer en brukshund litt bedre. Så vi har et par spennende ting igjen for året.

Takk til mamma for reisefølget og bilder!

Long time, no see

Da har det gått lang tid igjen siden sist. Har hatt mye som skjer her i huset og som fortsatt skjer. Kjennes vel ut som om jeg nå har satt utfor i en sånn gruvevogn uten bremser, så det er bare å holde seg fast og bli med på reisen!
Uansett, Cay har vært igjennom løpetiden sin, den gikk som normalt egentlig. Nå er hun i innbildt drektighet, den er så og si normal også. Vi prøver oss frem med foring og mosjon for å forhåpentligvis minske symptomene mest mulig.

Sånn treningsmessig og hverdagsmessig er det litt mere struktur. Noen krav har kommet inn i treningen, men det er jo selvfølgelig på ting hun kan og som jeg vet hun kan gjøre knall bare hun tar seg sammen. Det er med andre ord slutt på latskapen, vi må faktisk jobbe for å komme dit vi skal.
Hun var noe uenig de første dagene, men vi er blitt veldig enige om hvordan utførelsene skal være og at ørene også må være åpne hjemme.
At ørene må være åpne hjemme også har mye med at vi nå er skjeldent bare oss to. Min kjære er her en del, og da måtte vi inn med nye rutiner. I vinter som var så taklet Cay dårlig at han var her, og gira seg veldig opp. For å ikke ha for mange krangler og negative opplevelser, så ble stua delt, så vi tobente hadde halve stua, mens hun hadde resten av huset. Hun roa seg stadig mere ned og fikk være med når hun var rolig(da spesielt under matlagingen). Så nå er det fort to/tre mnd siden jeg måtte dele stua. Noen ganger må man velge sine kamper, og dette valgte jeg å ikke kjempe for mye med. Og det viser seg at det faktisk var et riktig valg.

Treningsmessig så er vi i en fantastisk fin og god flyt nå. Ting faller på plass og vi kan begynne å pirke på momentene våre. Vi venter litt med å sette sammen øvelser og trener mest momenter som vi kan sette sammen når vi får det nye LP regelverket. Det har kommet ut hvilke øvelser det er, men venter med å få sett det godkjente regelverket før vi trener skikkelig på øvelsene. Men fri ved foten hennes begynner å bli utrolig bra, hun begynner å få holdningen og utstrålingen jeg letere etter. Nesten så jeg går der med gåsehud noen ganger! Det har begynt å blitt en del AC/DC før vi skal trene, kommer så godt inn i rytmen av treningen. Utrolig hva litt riktig musikk kan gjøre.

Cay begynner å synes at det artigere å leke, så det blir mindre godbiter og mer aktiv trening. Noen leker er jo mer bonus belønninger da de er mest morsome å beholde selv. Den store gule ballen er en av disse bonus lekene, mens de lilla ringene er mere løpe og bytte i fart leker. Ellers går det i disse magnet ballene som hun får "stjele" når hun går bra FVF.

Vi har også prøvd oss på litt rallylydighet. Var jo veldig spent på om hun kom til å synes noe om skiltene eller kjeglene som stod fremme. Men vi hadde en snus på et skilt av en hel bane! Hva var det jeg trodde hun var liksom. Er jo itt'no problem det der!

En onsdag vi var på utstillingstrening/håndteringstrening på Hamar kastet vi oss med på rallytreningen. Jeg satset på en enkel kl 1 bane med henne, tenkte å ta det pent med henne etter en time med stå pen jente, løpe pen jente og la damen ta på deg trening. Jaja, hva trodde jeg hun var IGJEN liksom...!
Med andre mennesker og hunder der som hun har sett to/tre ganger i vinter, så prøvde vi oss. Startet med litt inn i modus med utgangsstillinger. Så gikk vi lineføring frem til start og gikk avgårde. Skulle tro vi hadde vært med hver eneste onsdag siste året. Hun gikk med knall kontakt og gjorde øvelsene veldig bra. Datt ut et par ganger, men gikk på som bare det!
Hun er virkelig en fantastisk frøken som tar det meste på strak labb.

Nå har vi begynt å sykle litt, eller jeg sykler og Cay traver ved siden av. Har henne ikke festet og ikke i sele. Ønsker å få henne bevisst på posisjonen sin i forhold til sykkelen og at hun går i greit trav uten å dra som en gal. Har båndet hennes bare i ene hånda så jeg kan slippe henne om det er nødvendig.
I kveld ble det 3,04 km med en fart på gjennomsnittlig 9,34 km/t. Målet med denne treningen er å få tatt utholdenhetsprøven neste år. Jeg må jo trene litt og skal jeg få hengt med.

Sånn helt ærlig folkens...

Nå er det en stund siden jeg har hatt et litt filosoferende og dønn ærlig innlegg. Så nå er du advart, om du ikke vil lese om noe som kommer fra hjertet, uten noe spesielt med filter, så slutt og les nå.

Ser dere denne jenta, og denne hunden. Hva tenker dere når dere ser dem?

Jeg vet hva noen tenker om disse to...desverre så er mye av miljøet med hund, beintøft. Du skal virkelig være tøff for å takle det. Man må være tøff om man ønsker å hjelpe andre til å bli bedre, være glad på andres vegene, når man har store mål og tørr å satse. Du har to valg, sink or swim...
Jeg var litt usikker på hvordan jeg skulle håndtere det jeg nå visst står med begge beina oppi. Men fant ut at jeg må ta et innlegg om det. Fordi, dere blir ikke kvitt meg så lett, jeg velger ikke å svømme, men å gå på vannet.

Jeg vet det er noen der ute som bare venter på at jeg skal mislykkes med mallen min. Tenk at jeg kjøpte meg en malle! Mens jeg tenker, tenk om jeg får det til! Er det det som blir tenkt hos noen? Men i mer negativ fortand. Og med de målene jeg har med LP, tenk om jeg får det til med en malle! WOW! Rasen med de heftige driftene, som er vanskelig å "temme".
Folkens...om dere hadde tatt dere like mye tid til å prate med meg, som om meg, så hadde dere også kunnet sett hva jeg ser i Cay. Og hvorfor jeg satset på denne fantastiske, herlige, rasen.
OG dette har jeg faktisk vært igjennom før her på bloggen Det er på toppen det blåser mest heter innlegget for de som vil lese det.

Noe annet er det å kunne hjelpe noen med noe man selv vet man kan og brenner for. Komme med tanker som ingen har tenkt før. For en fantastisk følelse det er! Desverre, uansett hvor langt inn i skyggen man står, og bare svarer når noen spør, så får man høre det. Eller...ryktene går, og hypotesene dunrer i vei. For man tar ikke sånt opp med den det gjelder. Jeg synes det er utrolig synd at man heller prøver å tråkke ned noen og sverte dem med oppspinn, istedenfor å gjøre nytte av kunnskapen. Kunnskapen som noen kunne hatt god nytte av og vokst på.

Noen ganger så kommer man opp i situasjoner der eneste valget man føler man har, er å slippe alt, og hjelpe til. Dere som sitter på deres høye hest...jeg så ingen av dere da jeg slapp alt og trådde til. Uten å kjenne de som var involverte, brukte jeg flere av mine dager, satte meg og min egen hund til sides. For å få hva? Jeg gjorde det av et godt hjerte, det jeg fikk var ti kniver i ryggen. Hva gjør dere? Spinner hypoteser som er langt ifra sannheten.

En annen ting som går, er alle de menneskene jeg kjenner rundt omkring som jeg har pratet med! At jeg kjenner så mange og prater med så mange visste ikke jeg.
Vel...folkens...jeg vet hvem jeg har pratet med, og det er ikke mange. Jeg vet også hva jeg har pratet om med de forskjellig. Så det er ingen vits i å spinne opp noe der heller. Det er veldig skuffende at noen velger å høre på fremmede mennesker, enn noen de har kjent i flere år.

Dette er jo bare noe av det som har kommet opp i lyset de siste månedene. Det som er mest skuffende, tror jeg er mennesker man har hjulpet, eller mennesker man har respektert begynner slik og drar med seg flere. At disse menneksene heller sitter sammen å spinner på løgner, istedenfor å ta en prat med den som er involvert. Jeg sier ikke at jeg er perfekt, alle gjør feil, det er faktisk mennesklig å feile. Men hadde dere faktisk spurt om hva som var min side av sakene, så hadde man faktisk kunnet blitt ferdig med ting. På sett og vis er jeg desverre ikke overrasket heller, jeg hadde nok håpet på at ting hadde forandret seg, men nei.
Men fordi noen driver slik, så får jeg vite hvem som er å stole på, og hvem som ikke er til å stole på. For uansett hvor lang tid det tar, så får man vite om ting som blir sagt om en.
Jeg får også vite hvor jeg selv står med det sosiale i hundemiljø, som instruktør, som trener og fører av egen hund. Hvor mine prioriteringer ligger. Og ikke minst, hvor stort bildet egentlig er. For det er stort det, det er ikke bare den treningen, eller bare den klubben, eller bare den treningsgruppen. Det er bare en bitte liten del av det store bildet.

Og jeg vet, at jeg har ren samvittighet. Jeg er ikke det forferdelige mennesket dere tror og mener jeg er. Fordi, tingene er bare oppspinn og jeg håper dere er stolte av dere selv for hva dere har fått spunnet sammen.
Jeg skjønner at jeg nærmer meg det som for noen er toppen, for det er på toppen det blåser mest. Og da er det best å prøve å få tråkket dem så hardt ned at de ikke kommer seg opp igjen. Jeg selv ser ikke på det som om jeg er halvveis engang. Vi har jo ikke startet enda.

Takk for at dere gjør meg enda litt sterkere, enda litt hardere å knekke og gir meg enda litt mere pågangsmot. 

Så sees vi i ringen!

(og merk, ingen navn er skrevet i innlegget, så ingen er merket)

10 måneder

24. mars ble vesla mi 10 måneder. Det synes jeg fortjener et innlegg!

Slik som tiden har gått. Er som om jeg hentet henne i forrige uke fortsatt, tiden har gått så altfor fort.
Hun har virkelig vært med meg i tykt og tynt, iløpet av våre åtte måneder sammen har vi vært igjennom mye sammen. Og hun har bevist gang på gang at hun er en like super hund i de tunge stundene, som hun er i de lette stundene.
Allerede så har hun snudd på mange av tankene og prinsippene mine rundt hund.
Selvom treninger og aktiviteter ikke har blitt som dem var planlagt når jeg hentet henne, så har vi allikevel fått til masse trening og aktivitet. Det har krevd at jeg har planlagt og utnyttet de treningene vi har vært på, men også de øktene vi har hatt her hjemme. Sett muligheter, istedenfor å se begrensningene.

Cay er en skikkelig kosegris, en sofahund til tusen som kan sove mange timer. Men ja det er jo etter at hun har fått seg en tur eller en økt med trening. Noen dager så har hun bare en dag hun trenger å slappe av. Hun får lov til å ha de dagene, og er hun klar for litt aktivitet etter å ha slappet av en dag så får hun det på kvelden. Vi er ganske fleksible for hverandre.

Ja, vi har våre dager der vi ikke er helt enige. Og hun er enten veldig pågående og skal være helst oppå skuldrene på en, eller hun bare raser. Men da tar vi oss en luftetur og får brukt oss litt, så går det greit.

Noe jeg ikke har lagt skjul på noen gang, er Cay og hennes utfordringer med bur. Jeg valgte å ikke la henne "hyle ut" i bur, etter at hun hadde vært der i to timer var det nok. Det var ikke bra for noen av oss (og de som ønsker å kritisere meg for det, kan gjerne sende meg en pip så skal jeg forklare nærmere hvordan det var).
Det har tatt sin tid, men vi har hatt den tiden å ta, så nå kan hun være alene hjemme i bur og sove om natten i bur. Vi har våre utfordringer enda, men sakte men sikkert så går det bedre. 

Vet mange synes at det å ha planlagt LP start i 2018 med denne frøkna er veldig lenge til. Men jeg har mine grunner, jeg nekter å stå der og være nervøs, håpe at hun gjør det vi har trent på. Jeg skal gå inn i den ringen med selvsikkerheten om at hun vet hva hun skal, og hun skal også få ha den samme selvsikkerheten om at hun vet hva hun skal og hva jeg gjør. Dette er noe jeg opplevde med Nanny, og den opplevelsen vil jeg ha med Cay også. Da blir det gøy å konkurrere for meg. Det er hovedgrunnen til at det blir lenge til før vi starter, så får folk mene hva de vil. Og for all del, kommer vi til det punktet før 2018 så blir det nok start før, men jeg kan ikke stresse avgårde for Cay må også være klar.

Vet også at noen mener at å bare ha henne til LP og RL er for lite for en malle. Tja, joda er enig i det. Og som jeg da sier, jeg er forberedt på å drive med andre ting også, hun tar meg dit hun trenger. Jeg har også planer videre, som jeg ikke klistrer over alt eller snakker mye om.