Det er på toppen det blåser mest!

I utgangspunktet så skulle jeg blogge litt om dette, men så ombestemte jeg meg...ingen har jo noe med det egentlig, og lurer man så kan man jo bare spørre. Men så ombestemte jeg meg igjen, jeg lar ikke feil rykter gå rundt. Sorry, nok er nok. Så da informerer jeg hele verden når folk ikke bare kan spørre med det samme de prater med en..
Jeg vet hva det bunner i og var forberedt på at det ble noe fra noen, så det kom ikke som noe sjokk.

Cay, 2 mnd

Ryktet er, som jeg forventet at det er bare spørsmål om tid før jeg mislykkes med Cay. Og det store spørsmålet er jo da hvorfor jeg har kjøpt malle.

For å ta det siste først, hvorfor jeg har kjøpt meg malle er ikke akkurat en stor hemmelighet. Så den som spør får faktisk svar. Og ja, det er mange som spør. Hva jeg liksom skal med en slik type hund osv. Tror jeg skrev om det i et tidlig innlegg i bloggen. Da dette er et ypperlig tema å spørre om, så syns jeg ikke at jeg må legge ut noe mer om det. Det er faktisk gjennomtenkt, tro det eller ei.

Cay, 4 mnd

Så det første da. Om jeg legger godviljen SKIKKELIG til, så KAN jeg ane en LIIIIITEN forståelse på hvor tanken kommer fra. Men dette er ikke en stor hemmelighet heller, så om de som prater seg imellom hadde vist meg like stor forståelse som jeg gir dem nå så hadde det ikke vært noe problem...men den gang ei.

Vi tar det da en gang til. Jeg har vært uheldig med mine hunder, de har enten vært slik eller sånn. All ære til de som trener og trener hunder med dårlige nerver og andre atferds problemer. Jeg gjorde det en gang, jeg kommer ikke til å bruke så mye tid, energi, blod, svette og ikke minst tårer igjen. Men, jeg gjør allikevel alt jeg kan for at hunden skal lykkes og bli bedre. De får en skikkelig stor og heftig sjans. På et eller annet vis så har jeg da fått de som ikke har hatt mulighet til å bli bedre, og da har jeg måttet ta noen skikkelig vanskelige valg.

Nanny hadde sine d hofter og albuer + forkalkninger. Blaze ble testet og hadde ikke nervene med seg(prøvde også gjeting, nevene var for dårlige på det og). Scott ble utrolig fin, men jeg følte ikke at det var rettferdig å presse han..så han har fått det livet han trives utrolig godt med. Han ble forøvrig også testet. Luke var det mange som stiftet bekjentskap med, og den hunden som det var mest blod svette og tårer med. Han fikk prøve gjeting han også, men det kunne fort bli lammelår til middag da... Paige var omplasseringshund fra utlandet som var mishandlet, jammen gjorde jeg en voldsom innsats der også. Devlin, han og jeg hadde ikke helt kontakten, skal man da presse seg igjennom da? Når han kan få være med det mennesket han kom best overens med og blomstret opp med? Chitani, min første hund, manglet alltid det lille ekstra. fikk nok lungekreft til slutt. Pita, manglet det lille ekstra, var en ypperlig familiehund og har gitt førerhundskolen mange fine valper.

Så jeg vet ikke jeg, om det faktisk var jeg som fu*ka det til med hundene? Ja, jeg kunne beholdt hele gjengen, snudd døgnet, forandret på hele livet mitt så de kunne ha det tålelig greit. Men for hvilken pris? Og når hundene blir redd for vinden, eller en fugl i skogen, har de det egentlig bra da? Eller kanskje jeg faktisk gjorde det som var i min makt for de?

Så på tanken om at det er bare spørsmål om tid før jeg mislykkes med Cay også så har jeg et par andre ting å nevne:
1. Dere kjenner meg ikke lenger, det er få som faktisk kjenner meg.
2. Dere vet ikke hvilke verktøy jeg har fått i trening/oppdragelse av hund.
3. Dere vet lite eller ingenting om planen min med Cay.
4. Dere vet lite eller ingenting om målene mine med Cay.
5. Dere vet ikke hvilket nettverk jeg har av hundefolk.
6. Dere vet ikke hvilke hundefolk jeg kan vende meg til.
7. Dere vet null niks om Cay, oppveksten, linjer osv.

Og ikke minst, ingen av dere var der i prosessen før jeg fikk Cay. Ingen av dere lurte på hvordan det gikk med meg når jeg hadde omplassert Scott, eller måtte ta farvel med Nanny. Så egentlig så har ikke dere noe å ha noen mening om.

Men godt jeg og mine hunder fortsatt er viktige i livene deres. For vi har det gøy læll vi!

Uansett hvor mye tvil vi har rundt oss, så vet vi to hva vi er og hva vi har.

Og, det er på toppen det blåser mest!

Og forresten...

liten vits i å prøve å finne ut hvordan jeg vet, dette er noe dere skulle ha snakket med meg om.