Det er på toppen det blåser mest!

I utgangspunktet så skulle jeg blogge litt om dette, men så ombestemte jeg meg...ingen har jo noe med det egentlig, og lurer man så kan man jo bare spørre. Men så ombestemte jeg meg igjen, jeg lar ikke feil rykter gå rundt. Sorry, nok er nok. Så da informerer jeg hele verden når folk ikke bare kan spørre med det samme de prater med en..
Jeg vet hva det bunner i og var forberedt på at det ble noe fra noen, så det kom ikke som noe sjokk.

Cay, 2 mnd

Ryktet er, som jeg forventet at det er bare spørsmål om tid før jeg mislykkes med Cay. Og det store spørsmålet er jo da hvorfor jeg har kjøpt malle.

For å ta det siste først, hvorfor jeg har kjøpt meg malle er ikke akkurat en stor hemmelighet. Så den som spør får faktisk svar. Og ja, det er mange som spør. Hva jeg liksom skal med en slik type hund osv. Tror jeg skrev om det i et tidlig innlegg i bloggen. Da dette er et ypperlig tema å spørre om, så syns jeg ikke at jeg må legge ut noe mer om det. Det er faktisk gjennomtenkt, tro det eller ei.

Cay, 4 mnd

Så det første da. Om jeg legger godviljen SKIKKELIG til, så KAN jeg ane en LIIIIITEN forståelse på hvor tanken kommer fra. Men dette er ikke en stor hemmelighet heller, så om de som prater seg imellom hadde vist meg like stor forståelse som jeg gir dem nå så hadde det ikke vært noe problem...men den gang ei.

Vi tar det da en gang til. Jeg har vært uheldig med mine hunder, de har enten vært slik eller sånn. All ære til de som trener og trener hunder med dårlige nerver og andre atferds problemer. Jeg gjorde det en gang, jeg kommer ikke til å bruke så mye tid, energi, blod, svette og ikke minst tårer igjen. Men, jeg gjør allikevel alt jeg kan for at hunden skal lykkes og bli bedre. De får en skikkelig stor og heftig sjans. På et eller annet vis så har jeg da fått de som ikke har hatt mulighet til å bli bedre, og da har jeg måttet ta noen skikkelig vanskelige valg.

Nanny hadde sine d hofter og albuer + forkalkninger. Blaze ble testet og hadde ikke nervene med seg(prøvde også gjeting, nevene var for dårlige på det og). Scott ble utrolig fin, men jeg følte ikke at det var rettferdig å presse han..så han har fått det livet han trives utrolig godt med. Han ble forøvrig også testet. Luke var det mange som stiftet bekjentskap med, og den hunden som det var mest blod svette og tårer med. Han fikk prøve gjeting han også, men det kunne fort bli lammelår til middag da... Paige var omplasseringshund fra utlandet som var mishandlet, jammen gjorde jeg en voldsom innsats der også. Devlin, han og jeg hadde ikke helt kontakten, skal man da presse seg igjennom da? Når han kan få være med det mennesket han kom best overens med og blomstret opp med? Chitani, min første hund, manglet alltid det lille ekstra. fikk nok lungekreft til slutt. Pita, manglet det lille ekstra, var en ypperlig familiehund og har gitt førerhundskolen mange fine valper.

Så jeg vet ikke jeg, om det faktisk var jeg som fu*ka det til med hundene? Ja, jeg kunne beholdt hele gjengen, snudd døgnet, forandret på hele livet mitt så de kunne ha det tålelig greit. Men for hvilken pris? Og når hundene blir redd for vinden, eller en fugl i skogen, har de det egentlig bra da? Eller kanskje jeg faktisk gjorde det som var i min makt for de?

Så på tanken om at det er bare spørsmål om tid før jeg mislykkes med Cay også så har jeg et par andre ting å nevne:
1. Dere kjenner meg ikke lenger, det er få som faktisk kjenner meg.
2. Dere vet ikke hvilke verktøy jeg har fått i trening/oppdragelse av hund.
3. Dere vet lite eller ingenting om planen min med Cay.
4. Dere vet lite eller ingenting om målene mine med Cay.
5. Dere vet ikke hvilket nettverk jeg har av hundefolk.
6. Dere vet ikke hvilke hundefolk jeg kan vende meg til.
7. Dere vet null niks om Cay, oppveksten, linjer osv.

Og ikke minst, ingen av dere var der i prosessen før jeg fikk Cay. Ingen av dere lurte på hvordan det gikk med meg når jeg hadde omplassert Scott, eller måtte ta farvel med Nanny. Så egentlig så har ikke dere noe å ha noen mening om.

Men godt jeg og mine hunder fortsatt er viktige i livene deres. For vi har det gøy læll vi!

Uansett hvor mye tvil vi har rundt oss, så vet vi to hva vi er og hva vi har.

Og, det er på toppen det blåser mest!

Og forresten...

liten vits i å prøve å finne ut hvordan jeg vet, dette er noe dere skulle ha snakket med meg om.

En regntung dag...

I dag har det vært regn...mye regn...Cay liker ikke regn, ihvertfall ikke i hodet. Så hun har vært ganske slapp i dag, sovet mye. Jeg fikk dratt henne med på tur i regnet, hu ble fornøyd når hun fikk løpe løs på et jorde. Også så flink på innkalling som hun begynner å bli! Når vi kom hjem så var hun jo gjennomvåt og understreka det godt. Fikk tørket henne og satt meg i sofaen. Vesla var ikke sein om å komme oppi. Stakkar lille ble kald etterhvert, så hun fikk pledd over seg...jada..der ble hun liggende gitt. Selvom hun fikk ha hodet utenfor teppet så krølla hun seg sammen så hun kom under. Ble med ett litt usikker på vinteren og den lille frøkna som elsker å ha det varmt.

Men vi fikk trent ute i regnet, og skal si FVF begynner å ta form! Hun har virkelig begynt å ta poenget med det, så nå kan jeg lukke hånda noen ganger så hun ikke går konstant på godbiten. En herlig følelse når man ser at de begynner å fatte det! Hun fikk også bare gå rundt med en ball og snuse i regnet, bare for å gjøre det hele litt mere positivt.

På kvelden tok vi oss en runde inne. Fokus på innsitter, gripe apporten og holde 1/2 sekund lenger, touch, posisjonskifter og balansere med frambena på en balansepute.Hun har hatt fremgang på alle tingene siden sist vi trente på det, så her har hun tenkt. Cay har en iver og snert i innsitten sin som jeg digger, så da er det å holde seg på den lista. Apporten er det fremgang på, hun griper bra, har lite tygging, så her er det bare å skynde seg langsomt. Touch ble en "pause" øvelse for moro skyld. Der er hun litt nølende enda, men det er en liten tanke der. Posisjonskiftene har hun en fin iver i, men nå så er hun litt for hengslete i kroppen til at det blir pent. Derfor fant jeg frem balanseputa, og den var nok ganske artig. Bare stå der og få godis liksom.

En uke med masse opplevelser

Da har plutselig en ny uke gått! Denne uken har hatt mye innhold for både meg og Cay. Kort fortalt så er det bare oss to nå her.
Vi har trent litt her og der, som en kommende stjerne må gjøre. Men vi har også hilst på tre lapphunder! Oi oi oi, det var litt stas. Vesla fikk en fin leksjon i hva som passer seg og ikke, hun tok alt til etterretning og oppførte seg fint. Hun så de små tegnene hun fikk, og måtte ha noen litt større som de fleste valper må ha. Men det hele var supert for henne, de var med å lekte litt også.

Dagen etter så var vi på Rena. Jeg fikk klå litt på valpiser på fem uker, og grilla med venner jeg ikke har sett på lenge. Men fikk også noen nye bekjentskaper jeg håper å treffe igjen. Cay på sin side fikk treffe broren sin, Buck. De lekte og kosa seg på et jorde. Ganske spesielt å se hvordan to 3,5 mnd malle valper leker. Men Cay fikk kost seg. Cay fikk også hilse på "storebroren" til Buck. Han var stor, stram, staselig og mørk, men morsom å leke med. Det var helt noe annet igjen, og fin erfaring for vesla.

I dag skal Cay veies igjen, kjempe spent på hvor mye hun veier nå. Hun var større enn Buck (var heldigvis normalt). Hun vokser utrolig fort nå, men personligheten hennes kommer stadig bedre frem og det er skikkelig moro.

Cay på 3 mnd dagen

 Et par bilder fra en trening vi hadde for en stund siden

Dagens trening og litt til!

Lille Caysingsen min begynner å bli stor, hele 14 kg er hun nå og hun er ikke tykk! Hun driver å blir veldig frempå og skikkelig malle, kjempe moro å se hvordan hun utvikler seg dag for dag. Hun er blitt sosial og trygg. I dag var vi for første gang på stasjonen på Lillehammer. Sprer litt glede til alle som ser henne. Vi fikk opplevd et tog kom inn, men det var jo ingenting! Har Scott friskt i minnet så det var godt å se at hun var så trygg og god. Ikke noe problem å gå igjennom stasjonen heller. Vi fikk sneket inn litt gå pent og kontakt trening på perrongen.

Etter det ble det i dag bare den rask tur hjem før vi dro videre til ei venninne. Der fikk Cay være med inn og fant seg noen leker og bein som egentlig var ryddet i en fin haug. Skal si hun koste seg, fikk sjarmert med seg litt snacks med hjem også.
Så stoppet vi på og fikk med oss valpetrening på Gjøvik. Sitt, stå og dekk var oppgavene i kveld. Helt greit med så lite som skjer på den halv timen, da har man mulighet til å leke litt og puste litt imellom. Cay begynner å bli kjempe fink med å kunne konsentrere seg med hunder rundt, men enda er det litt utfordringer. Utrolig stolt av henne og det hun får til! Vi har enda ingen kommandoer å vise frem, men hun kan allikevel veldig mye.