Ny blogg!

Da har jeg forlatt blogger.com og kommer til å fortsette bloggingen her: http://teammalleficent.wordpress.com

Velkommen til min nye blogg og hjemmeside!

Så utrolig stolt!

I helgen har jeg vært på triksekurs, men det kommer i et annet innlegg. Det er nemlig noe som, for meg, er viktigere å nevne.
Jula for to år siden bestemte jeg meg for å omplassere Scott. Da hadde jeg i to år trent han og oppfostret han etter "alle kunstens regler". Men vi fikk aldri helt miljøet på plass hos han. Så da fikk han få en sjanse et annet sted, om det riktige hjemmet dukket opp...

Og det rette hjemmet dukket opp, så han flyttet som de fleste vet til Larvik. En super familie som tok han til seg med en gang, og jeg har aldri tvilt på om det skulle gå bra.

Det har blitt litt oppdateringer nå og da. Og denne familien har gjort alt jeg håpet de skulle og mye, mye mer. Så flinke som de har vært med han, tatt han med på alt mulig og vært på forskjellige treninger. Han har nok vokst en del der.

Så om ikke lenge har han vært der i to år. I dag så jeg en ny oppdatering om han. I dag konkurrerte han i rallylydighet, kom fint igjennom med direkte opprykk til kl 2. Utrolig moro å se sånt, så fantastiske mennesker som tok han til seg og som har fått han så trygg og fin. Det er så mye mer enn hva jeg håpet på. Jeg er så takknemlig for at det ordnet seg så godt for denne artige, gode, snille hunden. Og jeg er så stolt av dere alle!

Så noen ganger er det til det beste for hunden at det blir et nytt hjem, vet noen mente sitt om omplasseringen, men for Scott så ble det en utrolig fin løsning som passet han best.

Treningsupdate!

Noen ganger så er det skikkelig godt å få et godt plassert spark bak, noen justeringer og noen bekreftelser. Forrige uke dro jeg og Cay til Holmestrand til ei som har trent malle til elite i LP, og da med positive metoder. Akkurat det at metodene skulle være positive selvom det er et par ting som kunne bli en utfordring hos Cay, var utrolig viktig for meg. Derfor dro vi helt ned til Holmestrand.

Første som møtte meg var mallen hennes, en ung dame på ti år, som ventet spent på at jeg skulle åpne bildøra, her skulle det koses nemlig!
Rikke, som vi skulle få hjelp av, var ei kjempe dame. Utrolig engasjert og hadde en plan for oss med en gang. Hang seg ikke opp i små ting, men så virkelig det store bildet. Ingenting var en tilfeldighet og hun kom med masse gode eksempler og begrunnelser på hva og hvorfor.
Vi fikk mange gode tilbakemeldinger, trengte det virkelig. Godt å få noen til å se på seg som kan påpekte ting, legge opp trening og som man kan lufte litt tanker til.
Cay vet jeg ikke hva hadde funnet ut på vei ned, hun oppførte seg eksemplarisk, ingen utfordring var for stor. Men så ble de introdusert til henne gradvis. Haken min var vel mest nede på bakken av frøkna mi. Henne har jeg undervurdert! Bare hun får den støtten hun trenger og blir minnet på hva hun skal fra meg, så går "alt". Men jeg må også virkelig være fokusert på hvordan jeg selv er også. Med en gang jeg blir usikker, ramler alt foreløbig hos Cay. Men er jeg sikker og støtter henne, så får vi til alt. Jeg fikk en del bekreftelser på Cay og treningen jeg har gjort til nå også. Det er faktisk veldig mye bra jeg har gjort i treningen, og Cay er på vei til å bli en superduper hund som ikke er frekk. Dette blir bra dette!

Vi har siden da vært på noen fellestreninger, og jøss for en hund jeg har! Fullt fokus og kjempe rolig. Bare jeg husker det vi har lært vi skal gjøre sammen, så er ingenting et problem. Cay har nå blitt utrolig engasjert i treningen, det er vel mye morsommere å trene nå når hun føler masse mestring.

Cay har egentlig ikke hatt noen store utfordringer ved seg, har vært en veldig enkel malle å trene og ha med seg. Men når man trener mest alene og har veldig lite med folk rundt seg som kan malle og trener positivt med de så blir man litt usikker i lengden. Så det var veldig godt å få de bekreftelsene og justeringene jeg fikk. Som jeg sa til henne før vi dro så fikk jeg den tryggheten jeg trengte. Og dette ser vi når vi trener nå.

Så nå gleder jeg meg skikkelig til den dagen vi debuterer i LP ringen, for nå begynner den følelsen jeg vil ha å komme når vi går sammen. Ting faller sakte, men sikkert på plass. Vi har det ikke travelt, vi starter når følelsen sitter hos oss begge. Det viktigste er at vi begge opplever mestring i treningen vår, og det gjør vi virkelig nå.

Endelig en fellestrening!

I går var vi endelig på en fellestrening. Var jo noe spent på hvordan det ville gå, når vi trente på lørdag var frøkna minimalt motivert så det ble en bytur istedenfor.

Men frøkna kom inn på plassen, sjekka litt rundt seg, og tilbydde masse kontakt! Det var mange folk og hunder der, men hun forholdt seg rolig allikevel.
Etterhvert ble vi alle stilt opp, vi jobber fortsatt ute på enden. Så skulle tannvisningen til pers...jada..en bom og en bra gjennomført! Vi var de første som fikk tannvisning, så frøkna måtte sitte til alle var ferdig. Det er hardt det for en liten flis, men hun fikk det greit til.
Så skulle vi trene hver for oss. Cay trente på mye. Kontakt i utgangsstilling, hopp stå fra sitt, enkelt dekk, lineføring, og generel ro med kontakt.
Hun ble aldri tom for energi og kunne jobbe på. Hopp stå er nok en ting som booster henne, merker det godt på henne at det er morsomt å gjøre.
Lineføringen var nydelig, en fin posisjon og hun pendlet ikke, hadde utrolig god kontakt.

Hun har tydeligvis blitt roligere rundt hunder etter 14 dager sammen med hunder. Har nok lært utrolig mye på oppholdet sitt som sitter i henne. Det er godt å se og oppleve. Hun blir jo stadig eldre også så det har nok noe å si også. Men glad for hver eneste positive boost vi får sammen!

Kommet hjem fra ferie...

Nå er det ca en uke siden jeg kom hjem fra ferie, for en fantastisk tur og opplevelse! Endelig få se og oppleve Disney parker, kjenne på varmen i Florida, bli kjent med flere i familen til typen og ikke minst ha en fantastisk god kvalitetstid med typen.

Lille Cay var også på ferie, eller opplevelses ferie, hos Bakken dyrehotell. Det var tungt å levere henne, men jeg stolte på at de ville ta utrolig godt vare på henne. Hun var så heldig å få sove i sofaen om natten der, og bare det viser hvor mye det legges til rette for våre gull der. Hun fikk hilse på flere nye hunder, og få masse god kunnskap i sekken sin. Naturlig nok ble hun litt voldsom for de som var fra hennes størrelse og nedover, så hun fikk være med blant annet bernere, nuffe og ikke minst en østeuropeisk gjeterhund. Det gikk veldig fint, og hun ble flinkere.



Vi har drevet å prøvd å få bukt med et sår hun fikk i forrige uke. Det går nå veldig greit, hun fikk laser på det i går og for en forandring det har vært siden da!! Jeg visste laser var fantastisk, men det er noe med å se og oppleve det selv. Hun skal få en runde til på fredag, så er det nok fint.

I og med hun har hatt sår så har hun også gått på antibiotika og kunne ikke delta på kveldens klubbmesterskap i RL på Hamar. Men jeg skulle dømme Elite klassen så vi dro allikevel. Jeg snek meg til å trente henne litt på siden. Og fy flate for en følelse! Så knall som hun gikk! Det merkes at hun ikke har fått gjort det hun har pleid å gjøre, nå har hun en sinnssyk motivasjon i lineføringen og utgangsstillingen. Det var en del folk og hunder der, og hun hadde fult fokus allikevel. Aldri opplevd henne så konsentrert. Så selvsikker og lett som hun gikk der. For en følelse...det var virkelig en opptur jeg virkelig trengte. Og hun vokste nok enda litt til på å gå der å være super flink, og sitte sammen med andre mennesker og hunder for å bare være tilstede.

Jeg har siste uken også fundert mye på å drive med LP, det er kjennes ut som om det er et lite nåløye man skal igjennom for å lykkes der. Og nå når man igjen må sette seg inn i nye regler, så har jeg nok mistet litt motivasjon. Vurdert litt frem og tilbake hvilke sporter jeg kunne tenkt meg å drive med. Men er liksom ingen som LP. Tenkte på alt fra AG som jeg har vært innom for mange år siden, til HTM som noen veldig gjerne ville ha oss med på. Men som jeg endelig fikk satt litt ord på i kveld, det er noe med den følelsen når man får til en skikkelig god fri ved fot, eller får den supre fremadsendingen og du snuser nesten på en 10'er. Den følelsen gjør at jeg får ikke gitt helt slipp på lydigheten.

Snart skal vi igjen ut på nye eventyr sammen, lille frøkna og jeg. Jeg er utrolig glad for å ha en kjæreste som unner meg å gjøre små sprø ting med frøkna, selvom det går utover den lille tiden vi har sammen. Det koster å satse, på mange måter...så da er det godt med den støtten i ryggen.

Cay sin første tittel!

Gratulerer til lille jenta mi, hennes første tittel er på plass.
Så nå heter hun så mye som RL1 Belgerulvens's Behold the Hurricane.

For noen er det "bare" en rallylydighets tittel for klasse 1, men for meg og for oss er det en milepæl. Vi har tatt hull på konkurranse boblen og er igang med å konkurrere, vi har fått bekreftelse på at det vi gjør fungerer for oss, Cay har virkelig bevist at hun kan utrolig mye selvom jeg ikke har helt kontroll på nervene, vi har funnet ut hva vi egentlig trenger å trene på og lagt en grov plan for høsten/vinteren. Og selvom det ikke skal bety noe, så har jeg bevist at selvom jeg ikke har helt fått til borderne jeg har hatt, så får jeg til mallen min. Jeg har bevist det for andre som har hatt sine tvil, men jeg har også bevist det for meg selv. Og for de som alltid har hatt trua på oss, så har vi vist at de har hatt all grunn til å ha det.

Foto: Magni Stenen

Vi har igjen en del trening før jeg føler vi kan starte i RL kl 2, men planlegger ihvertfall at vi skal være med på LBK sitt RL stevne i mai på Lillehammer. Om vi satser på å starte kl 2 der, eller om jeg finner ut av vi skal fokusere på en litt bedre opplevelse og mestring i ringen i kl 1 gjenstår å se. Det er mange måneder med trening til mai, så mye kan forandre seg.

Rallylydighets stevne 17.-18. september!

Da har vi fått landet litt, fått igjen pusten og kommet ned fra skyen vår. For en fantastisk flott helg vi har hatt!
Jeg er jo med i rallygruppa i Lillehammer Brukshundklubb og blir bare mer og mer imponert over de som er med der. Alle er hjelpsomme og bidrar på sitt vis.
På stevnet som de arrangerte nå i helgen tror jeg det ikke var mange som ikke koste seg. Vi fikk til og med sol og god temperatur, så som noen sa, det å stå i singlet på Birkebeineren i september er jo utrolig.

Jeg og Cay stilte begge dager, stakkars Cay hadde fått utdelt plassens verste fører på lørdagen. Det hjelper virkelig ikke hvor mye du roser og prater når du skjelver som et ospeløv. Selvom følelsen for løpet var sinnsykt dårlig, så tok frøkna seg sammen og jobbet godt. Vi fikk mange gode tilbakemeldinger, jeg var utrolig tålmodig med Cay, Cay kan veldig godt øvelsene og det skinte igjennom, når Cay får mer konsentrasjon så blir dette utrolig bra. Dette er sånt som jeg må ta med meg, gjemme det øverst i sekken for å ha det lett tilgjengelig.
Og når jeg ser filmen, så er jo følelsen der at det var jo ikke så ille som det føltes som.

Det jeg tror gjorde at jeg jeg ble så nervøs og ting gikk litt skeis for oss, var nok at jeg hadde Cay ute av bilen for mye. Hun lå slik til at hun hadde oversikt over hele plassen, så egentlig var det nok ikke nødvendig å ha henne ute så mye som jeg hadde. Men jeg er utrolig stolt av frøkna som snart blir 16 mnd, å gå slik med en sånn fører. Da takler hun mye når hun vet hva oppgavene er og hun kommer til å bli så utrolig god med tiden!

Vi fikk med oss 172 poeng av 200 mulige, så det holdt til en første premie. 

På søndagen følte jeg meg litt bedre. Bestemte meg for at jeg ikke skulle ha henne ute så mye som jeg hadde hatt på lørdagen, og de gangene Cay var ute så var hun helt på nett. Hjalp at jeg ikke dirret kanskje?
Banen var veldig enkel denne dagen, men vi har våre øvelser der vi kan hente oss litt inn igjen, og noen av disse var med. Jeg gleder meg til den dagen vi har opparbeidet en god konsentrasjon på Cay, så vi virkelig får go'følelsen i ringen. Vi hadde den innimellom i helgen, og jeg er så stolt av jenta mi for innsatsen hennes.
Jeg håpet at det holdt til en første premie denne dagen også, for da kunne vi søke om tittel, og jammen holdt det til en tredje første premie!

184 poeng av 200 mulige er en fin første premie det.

Tusen takk for en flott helg alle kjente, alle ukjente og nye bekjentskaper! Gleder meg til neste stevne på Birkebeineren!

Bildene er tatt av Magni Stenen, tusen takk igjen for bidlene!