NKK Lillehammer, og et dryss med RL trening

Cay har vært på en utstilling til, NKK Lillehammer 14. august. Det gikk ikke så aller værst, men som den føreren jeg er så er det alt annet enn selve premieringen jeg er opptatt av. Det var jo MYE folk og hunder der, og det var veldig tett. Så var jo veldig spent på å ta inn Cay i det virr varret der. Men fikk henne i bur og etterhvert flyttet buret bort fra midten av veien. Hun var høy, men etter å ha vært ute en stund og inn i buret igjen så landet hun plutselig. Hun er veldig fin slik.
Det ble vår tur til slutt, og selvom det var en bitteliten ring fikk hun vist bevegelsene sine godt. Og dommeren fikk tatt på henne! Det er et gjennombrudd uten like. Selvom det var litt verre med å vise tennene, så fikk dommeren se tennene. Og dette er grunnen til at jeg har vist henne i sommer. Ikke for premieringene, eller vise oss frem, men håndteringen og være sammen med masse nye folk og hunder.

Vi dro derfra med en exellent og en fin kritikk:
Very happy young feminine bitch. corr type over medium size. corr head and express. exc neck tline. corr volume of body for age. ribbcage long enoug. a bit straight in upperarm. moves ok. needs ringtraining, a bit to happy.

Så til de som mumler litt om det å stille ut en malle, det kan faktisk være for andre grunner enn premieringene man stiller. Jeg er stolt av frøkna mi og har nå en hund jeg kan stille ut etter alle border colliene mine. For meg så er en god brukshund både brain and beauty. 

Så over til rally treningen, vi skal jo etterhvert forville oss i en rallyring, og trengte da litt trening...jeg vet hun ikke reagerer stort på skilt og kjegler, men utholdenheten og konsentrasjon i tre min på en ung hund er noe annet. Plukket med meg to banetegninger og dro på fotballbanen.
Var vel i det øyeblikket jeg tok ut skiltholderne mine av plank, jeg fant ut at jeg ønsker meg holdere i plast til jul. Uansett, så gikk Cay som ei klokke på den første banen. Uten noen spesiell oppvarming og uten godbit i banen. Kjempe flink var hun. Hadde vel et par trekk, men ellers perfekt.

Andre banen var litt verre. Den var litt annerledes bygd opp da det var av en annen dommer. Midt i banen ble Cay litt frustrert og kokte. Men med litt justeringer på praten min og hvordan vi bevegde oss så fikk vi løst det så hun ikke kokte på andre runden sin.

Godt over halvveis i 2016

Jah, da skriver vi august og høsten er rett rundt hjørnet. Som vanlig på denne tiden blir jeg litt tankefull, tenker på tiden som har vært og tiden som kommer. Siste året har gitt meg mye, jeg har vokst utrolig mye, har fått en selvtillit jeg bare kunne drømt om.

En periode i fjor var det meg og Cay mot verden, ville ikke vært den tiden foruten, for den styrken jeg da fant har vært fantastisk å få kjenne på. Jeg lærte mye om meg selv, hva jeg står for, hvilke prioriteringer som virkelig har vært viktigst, det å måtte kutte ut ting som man hadde gledet seg til, det å virkelig måtte stole på meg selv. Med Cay måtte jeg forandre en del prinsipper jeg hadde og en del meninger. Har lært så utrolig mye av denne frøkna. Ikke bare treningsmessig og prinsippmessig, men også om meg selv.

Det har vært en ensom reise, men har heldigvis noen jeg har kunnet luftet litt hundeting med.
Disse har vært gull verdt å hatt. Samtidig som jeg måtte ta reisen for å stole på meg selv og få igjen troen på at jeg kan å trene hund. For det Cay kan, det har jeg gjort helt på egenhånd (om man ser bortifra en dag med Siv S og noen treninger på Kolbu/Raufoss).
Nå har vi vært litt mere "der ute" sammen med gamle treningskompiser. Det varmer når dere spør om når vi skal starte, hvor vi trener, hvordan det går osv. Og som jeg sier så er vi på vei ut fra steinen vi har ligget under. Vi blir nok mer aktive og der ute etterhvert, men fortsatt usikker på hvor fremtiden bringer oss. Men vi tar gjerne imot en invitasjon til trening.

Et år imellom

Jeg var jo så heldig å få treffe en fantastisk flott gutt i fjor også. Det har og vært litt av en reise, og jeg har tatt med meg mye fra vårt forhold allerede. Det var jo spennende om Cay og han kom til å gå overens etterhvert. Og joda, Cay har lagt sin elsk på han og han har ikke noe han skulle ha sagt. Her er det bare å ta imot og være med. Varmer jo litt når disse to som jeg setter høyest og er nærmest hjertet mitt koser og leker litt sammen. Er ikke få ganger jeg har "overrasket" dem på sofaen. 

Så da er det bare å lene seg tilbake og se hva tiden bringer oss alle tre. Vi har noen planer, og noen drømmer sammen.

Tenker jo også en del på Nanny, selvom det fortatt er sårt så sitter jeg jo igjen med de gode minnene og alt jeg lærte av henne. Som jeg har sagt til noen, så er et av målene mine med Cay sin trening å få henne til å gå slik Nanny gjorde. Fult fokus inn i ringen, en trygghet fra oss begge på hva jobben vår er, og ikke stå der å håpe at et mirakel har skjedd på tur til stevne plassen. Vi er på god vei, men har fortsatt langt igjen, så det blir ikke noen LP debut før 2018. 

Og det blir nok en rød liten banditt i hus igjen en dag, men Cay og fremtiden er første prioritet i mange år. Det er litt godt å bare ha en hund når det er noe så energisk og krevende som en malinois. Ikke at Cay er av de heftigste, men heftig nok. 

Men nå er det på tide å planlegge litt 2017, ihvertfall legge en grov skisse, ting kan jo forandres fort. Tror resten av året blir spennende og 2017 vil nok by på mange utfordringer, lærdommer og morsomme minner!