Den følelsen når man er forkjøla, stått opp tidlig flere dager, er skikkelig kjei, så tar man med valpen i senga..selvom det er tidlig på dagen enda, den pøbler litt før den legger hodet på puta og legger seg tett inntil en...som om du passer på meg, så passer jeg på deg.
Cay er virkelig gull, en fantastisk valp på alle måter.
Noen ganger så vet man det bare, at man passer sammen. At dette går bra, du og jeg mot verden følelse. Jeg har en indre ro på treningen hennes, dette går bra det, jeg stresser ikke og raser avgårde som jeg har gjort(og mange har vært redde for at jeg skulle gjøre). Vi kommer i mål, og vi kommer dit sammen.
Jeg vet mange er litt bekymret rundt burtreningen vår, men det er en plan her, og vi kommer stadig fremover. Fant fort ut at Cay er ikke en valp man stapper i buret så får hun hyle seg ferdig, dette er forøvrig også forsket på at er en dårlig ide...så hun sover halve natta i buret, så ut en tur, om hun fortsatt er veldg trøtt er det i buret, om ikke så får hun komme i senga. Føler at på den måten så beholder vi båndet oss imellom og hun fortsetter å stole på meg. Da slipper jeg også disse rundene der hun "hyler seg ut av buret".
Hun kommer ofte også når jeg sitter i sofaen og vil opp, om hun er rolig nok får hun det, og da ligger hun alltid inntil meg og gjerne med hodet på fanget.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar